ØYNENE TALER....
Et par triste øyne har fulgt meg i flere år.
Med ujevne mellomrom dukker de opp i aviser og på TV.
Sjelden har øyne fått meg å føle så intenst og mye.
Hver gang jeg ser disse øynene, kjenner jeg at jeg fylles av
uendelig tristhet, sinne, sorg, oppgitthet, fortvilelse -
hvordan kan en mor, hvordan kan voksne mennesker, naboer, skole, bekjente - ha unngått og se disse øynene?
Det er til å gråte av. Forferdes av.
En pen ung gutt som ble 8 år.
Lyslugget, men ikke glad.
Han smiler ikke - og hvordan kunne han!
Den verden han kjente var en verden i ondskap, slag og smerte.
En slik verden kaller ikke på smilet.
Hans verden var fylt av frykt, angst og redsel.
Så skræmmende grusom at selv gråten blir skremt bort.
Øynene ler ikke - men de tør heller ikke gråte.
- Christoffer - 8 år!
Den siste julen fikk han besøke bestemoren sin på julaften,
fikk en fin bil som han sa han ble glad for - uten å juble.
Da han skulle hjem spurte han bestemoren pent om han ikke kunne la julegaven bli igjen hos henne.
- "Hvorfor det?" undret bestemoren, "var han ikke glad for bilen?"
"Joda, men kanskje noen kunne ødelegge den hvis han tok den hjem"
--
Senere kom det fram at stefaren slo i stykker Christoffers leker og brente de i peisen.
Men det var ikke det eneste som ble slått i stykker i Christoffers liv.
Den lysluggede 8 åringen med de triste øynene, ble skamslått, pint og plaget i sitt eget hjem. De siste dagene så kraftig at han ble påført et 17cm langt kraniebrudd, store hodeskader og stygge skader på armer og ben.

8 år gammel slapp Christoffer fri fra det smertehelvete han hadde levd i i flere år. Han døde 2dre februar 2005.
Ikke stille og fredfullt i sitt eget hjem med sine nærmeste rundt seg.
Han døde skambanket og i smerte hjemme hos sine nærmeste som var de som gjorde han alt vondt. Alene. Smertelig alene.
--
Når jeg ser disse øynene må jeg kjempe mot gråten.
Hvordan kan mennesker slå og pine ihjel en guttunge.
Hvordan kan andre overse armbrudd, blåmerker - og ikke minst disse øynene.

8 års fengsel for et 8 års gammelt liv.

Jeg ønsker de i tillegg alt vondt, like mye smerte og uutholdelighet som de ga Christoffer! Enda er det ikke straff nok!
- Og hvis det finnes en himmel, håper jeg Christoffer har fått en hedersplass der - etter å ha opplevd et helvete på jord.

Det gjør vondt hver gang jeg møter øynene på bildet, det river i sjelen. Så vond og brutal kan verden være, så grusomme kan menneskene være - og jeg føler et desperat og fortvilet ønske om å se skyggen av et smil, et glimt av håp i disse øynene. Men alt jeg ser er et åtteårig blikk som ikke forstår hvorfor verden og de rundt ham er så slemme mot han...
- Så ille er Christoffers verden at han er redd for å ta med julegavene inn i den - for de kan bli ødelagt.
Selv ble han slått ihjel.

Detta är en text som jag har citerat från facebook. Jag bodde i Norge när detta hände. Jag minns det. Jag delar det på facebook, och jag delar det här. Detta är för viktigt för att inte läsas.

Det jag vill säga med detta är.

Det finns inte alltid en vuxen hemma som fångar upp det barn som mår dåligt. Ibland händer det värsta. Ibland är det de där hemma som trycker barnet längst ner. Vi måste få upp ögonen. Se barnen. Fånga barnen. Hjälp barnen. Ditt eget barn mår bra, men ser du riktigt noga på några av de andra barnen i världen?!